BARNELITTERATUR
FAMILIE
Familien til Vesle-Kari er en storfamilie, hvor flere generasjoner lever sammen. Vesle-Kari bor sammen med foreldrene, gamle mor og gamle Anna. I slike storfamilier, sitter alle medlemmene med ulik kunnskap, noe alle kan ha nytte av. Dette får, i de fleste tilfeller, også positive virkninger på en eventuell barneoppdragelse. De fleste er med på å oppdra barna på en eller annen måte. Slik er det hos Vesle-Kari. Gamle mor og gamle Anna fortalte historier om nissen og nøkken, både for å unngå at Vesle- Kari ble tatt av nøkken, og for å få henne til å ikke miste troen på nissen. Disse lærer altså Vesle- Kari viktige ting ved å fortelle historier. Foreldrene til Vesle-Kari bruker andre metoder. De spesielt opptatt av at Vesle-Kari selv skal finne ut av hva som er best å gjøre. De ønsker at hun skal gjøre feil, for så å lære av feilene sine.
Ellers må hun finne seg i det foreldrene sier, spesielt det faren hennes sier. Før hadde ikke mødrenes, eller generelt kvinnenes meninger, like mye å si. Dette finnes det mange eksempler på i historien, også i boken om Vesle-Kari. Morens mening er for Vesle-Kari viktig, men faren har det siste ordet. Så på denne tiden var det de voksne som bestemte så å si alt. Barn fikk ikke, som de i større grad får i dag, bestemme hva de selv skulle gjøre. Vesle-Kari, som de fleste andre barna, var klar over at de var barn som skulle lære, ikke bestemme. Voksne hadde mer erfaring og kunnskap enn barna. Det er et eksempel på at de gamle i boka, ses på som de kunnskapsrike: "'Den som er eldst har mest vett,' sier gamle Anne. Da skjønte jo Kari at Anne mente at hun-Vesle-Kari-var den dummeste." De må bli hørt, og barna må respektere dem, og kunnskapen de har. Jo eldre, jo mer kunnskapsrik.
Så man ser klare forskjeller når det er snakk om voksen- barn forhold, og man forstår fort at barnas meninger på denne tiden, ble nærmest ubetydelige.
Tonje er en jente, som tar ting i egne hender. Hun blir i stor grad oppdratt av sin bestevenn, noe som får henne til å virke tøff og selvstendig. Faren til Tonje har hovedansvaret for henne, men lar henne gjøre det hun selv vil. Han er en trygghet for henne og er der når hun skulle trenge det. Moren til Tonje jobber med å forske på hvor mye have stiger, og hvor mye is som smelter. Det gjør at Tonje ikke vet når moren kommer hjem, og når hun må reise igjen.
Tonje sin familie er en typisk kjernefamilie. En kjernefamilie består av mor, far og barna. Kjernefamilien er blitt mer og mer vanlig. Det er også blitt mer vanlig at foreldre skilles, og at en foreldrene har hovedansvaret for barna. Foreldrene til Tonje er ikke skilt, men det er faren som har fått hovedansvaret når moren er vekke. I boken kan en begynne å lure på om voksenrollen og barnerollen har blitt byttet om. Gunnvald (bestevenn) oppfører seg barnslig med å ikke å ta kontakt med sin datter, på grunn av han er såret. Da er det Tonje som tar ansvaret mellom Gunnvald og hans datter. Her er det Tonje som har fått voksenrollen, mens det er Gunnvald som har fått barnerollen. Tonje sier til Gunnvald ”Viss ein er pappa, så er ein pappa heile tida!”
Den viktigeste setningen i boka er ” Det er aldri barnas feil”. Tonje tar på seg voksenrollen ved flere anledninger. Slikt skjer når barnet ser at voksne ikke klarer å fylle rollen sin. Det er viktig å lære barn om hvordan de skal klare seg videre i livet. Men en skal ikke la barn ta voksenrollen, og den voksne skal ta barnas rolle hele tiden. Nå i de siste årene har barn fått mer og mer ansvar. Det får barn til å bli mer selvstendig, slik Tonje er. I boken Tonje Glimmerdal ser vi at foreldrene har byttet roller. Fra gammelt av, er vi vant med at det er moren som er hjemme, og at det er faren som er vekke på jobb. Hos Tonje er det ikke slik. Her er det faren som er hjemme, og moren ute for å forske.
Vi ser da at familiene har forandret seg i løpet av disse årene. Fra å være en storfamilie til å bli en kjernefamilie.
